Spotify-fest, Datarock og By:Larm 2010

Søndag er en fin dag. En dag å la kroppen hvile, restituere seg etter de siste dagers virke. 3 dager med konsert og fest i mitt tilfelle. En utrent kropp tåler slik påkjenning mindre bra, og jeg merker at det er godt med en hviledag. Men det var verdt det!

Torsdagen gikk av stabelen med Spotifyfest. Konsertene var gode, Harrys Gym startet showet med noen fine og fengende låter, Chris Lee overtok med en heller platt fremvisning, og Kråkesølv toppet kvelden med sin Privat Regn (de andre sangene syns jeg ikke så mye om dessverre). Men kvelden endte ellers tidlig, siden jeg ikke traff noen kjente (selv om jeg møtte en hyggelig informatiker ved HiO-kar og en punka Canadier).

Fredag var holdt av for Biørnegildet og deres første konsert med Datarock. I forkant var jeg på vorspiel med venner fra CYB, en forening ved universitetet som jeg er med i. Jarle, en god venn, joinet også moroa. Sammen dro vi til Realistforeningen sine lokaler i Vilhelm Bjerknes’ hus, noen fullere enn andre, og klare for fest! Og fest ble det! Jeg var noe usikker på hvordan Datarock ville spille mot en sal som virket halvfull, men mine tvil ble gruset da Datarock serverte et sinnsykt show med stagedive og vill oppmuntring av liv blant de oppmøtte. Jeg koste meg enormt, og kan ha hoppet en smule for mye, noe jeg kjente godt dagen derpå. Det at jeg senere på kvelden fikk for meg at headbanging er en kul greie på dansegolvet gjorde ikke saken bedre.

Så kom lørdagen, med sine smertelige oppvåkning. Vissheten om at jeg skulle på by:Larm senere på kvelden forringet som et slitsomt tiltak. Telefonen til Jarle, som er min by:Larm-kamerat, bekreftet også at han var noe redusert, og at han visste hva jeg gjennomgikk. Men ettersom timene gikk, og vann og mat gjorde sitt, så begynte det å se lysere ut. Kvart på fire begynte turen ned, og etter litt frem og tilbake (Jarle hadde glemt å skrive ut billetter) så kom jeg meg ned og fikk møtt Jarle, og var klar for kveldens første konsert.

Æ fra Bodø gjorde en god opptreden som det første bandet vi så. Dessverre tok det aldri helt av for oss, og de røffe sangene som kanskje skulle satt dem på kartet ble for platte. Den roligste sangen deres var derimot veldig fin, med god opptreden av Søster Diddan. Etterpå beveget vi oss til Urørt-scenen på Internasjonalen for å høre på Proviant Audio. Jeg ble mildt sagt imponert over hva 17-åringen har klart å produsere av musikk, men som tilhører av sjangre som Deep House og Progressive Trance syns jeg oppbyggingene ble for dårlig eksekvert. Men bandet skal ha for en spennende sammensetning av blåsere og percussion, selv om det skal bemerkes at Jarle fant disse «forvirrende og unødvendig» i det totale lydbildet.

Neste band på programmet var Mhoo, og dette ble kveldens første høydepunkt (noe Dagbladet også har satt pris på). Jentene (og karen på bass) gjorde en fantastisk opptreden, med stemmer så vakre at jeg kjente det sitre i hele kroppen. Med deres siste sang var jeg opphøyet i rolig glede og tilfredshet. Listen var derfor satt noe høyt da vi beveget oss til Mono for å se The Deer Tracks fra Sverige. Fra munterhet og artig sprang i vokal, ble vi møtt av et heller kjedelig popkonsept med forutsigbar trommemaskin og harmoniske utføringer av sang og synth. Men det var vakkert, og Jarle og jeg ble stående og høre, slitne enda fra gårsdagen. Etterhvert bygget bandet seg opp, og imponerte med et bredt ensemble av instrumenter, og det klinget faktisk herlig bra. Og med deres siste sang Yes This Is My Broken Shield var vi overbevist.

Jeg var ivrig til å vise Jarle Kråkesølv, da jeg tenkte at dette var et band for ham. Etter noe surring fant vi frem til Juvenile Rock Club. Konserten var i gang, og rommet var fullstappet, så Jarle og jeg måtte nøye oss med en plass ved inngangen. Men akustikken var god, og vi hørte bandet godt. Men igjen så måtte jeg konstatere at Privat Regn var den eneste sangen deres jeg synes noe om, og Jarle var enig i dette. Resten av sangene er for standard, og i rekken av andre indie-band så har de vanskelig for å heve seg med deres nåværende lineup.

Turen gikk så tilbake til Internasjonal, hvor vi ville se Izakaya Heartbeat. Dette var en bråkete affære, og vi fant fort ut at vi heller ville gjennomføre vårt faste by:Larm-rituale: kebab-middag! Etter en god og sterk middag beveget vi oss til Villa, hvor vi ville se PowPow do their thing.

Jeg har skrevet om PowPow tidligere, da om Release-festen de hadde til deres første plateutgivelse. Jeg har siden da vært fan av deres musikk, og prøvd å følge opptredene deres, noe som alltid har vært en god og sterk opplevelse. Denne kvelden var intet unntak. Det skal sies at siden deres første plate har bandet beveget seg i en mer elektronisk retning, noe jeg liker veldig godt (og Jarle misliker), noe som vises ved at den ene av gitaristene har blitt keyboardist. Bandet startet med to gamle sanger, og spilte så tre nye sanger, som sikkert kommer ut på nytt album etterhvert (med forhåpentligvis tilhørende release-fest). Jeg likte alle veldig godt, men den siste sangen deres, Last Days of Earth fremsto som en verdig avslutter med sine mørke og dramatiske toner av apokalypse. Eneste jeg vil bemerket ved konserten var at sangene har så sinnsyke lydbilde, at det i lengden virker litt monotont, og at man kunne kjørt sangene sine back-to-back. Men det ville være å bevege seg helt over i elektronika-sfæren, og jeg vet ikke om bandet vil anerkjenne seg det.

Neste på planen var Little Hands of Asphalt. Jarle og jeg fant oss noen sitteplasser, og kunne nyte vokalistens sarte og pleiende stemme. Hans noe klønete opptreden på scenen med snakkingen mellom sangene ble mer og mer sjarmerende ettersom man ble overbevist om hvor genuin og ærlig karen var. Konserten var upåklagelig, og en meget god opplevelse.

Twins Twins fra Danmark var det neste bandet vi ville få med oss. Dette var kul indie-pop, og fengende til de grader. Dessverre skjønte jeg ikke et dugg av hva karene sa mellom sangene, noe jeg tror de fleste ikke gjorde da folk lo heller halvhjertet på det (sikkert morsomme) som ble sagt. Men sangene deres var fine, og opptreden deres meget god. Hadde det ikke vært for at Oslo var neddynket i et helvete av snø og kulde så hadde nok folk hoppet ut på dansegolvet og latt seg rive med.

Vårt siste band for kvelden var I See Horses, som var et fint band med fin musikk. Men dessverre ikke så mye mer enn det. Det kan hende at det faktum at Jarle og jeg var veldig slitne kan ha satt en demper på vår opplevelse av bandet, for vi var på dette tidspunkt tilnærmet skutt, og begge tenkte mer på den gode varmen hjemme enn bandet som sto på scenen fremfor oss.

Det var veldig godt å komme hjem etter tre strabasiøse kvelder. Og med en fin kveld på byen med mange fine konserter, så var det også godt å legge seg. Det blir nok by:Larm på meg neste år og gitt!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s